Jeg trekker det tilbake!!!

Jada, jada, jeg vet at jeg tidligere har skrytt røykesluttmedisinen champix opp i skyene, men da mente jeg den fortjente alt skrytet også. Det var forsåvidt også lenge før jeg fikk den tvilsomme ære av å stifte nært bekjentskap med alle bivirkningene medisinen kan gi...for ja, jeg tror jeg fikk ALLE!

Værre møkkabivirkninger skal man få lete lenge etter! Jeg har aldri vært så fjern hele mitt liv som jeg har vært nå i desember måned. Det er så jeg blir rystet når jeg tenker bare halvannen uke tilbake. Jeg husker egentlig fryktelig lite fra den tiden....

La meg presentere listen over bivirkningene jeg fikk smake på i større eller mindre grad;

* Jeg fikk lavere puls og blodtrykk (noe som ikke er så ille i seg selv, men bare vent, - det blir værre!)

Jeg mistet:
* Konsentrasjon
* Hukommelse
* Humør
* Humor
* Søvn

* Jeg hallusinerte (KAN komme pga lite søvn - som igjen var pga champix!)
* Jeg var svimmel
* Kvaaaalm!
* Deppa
* Hadde konstant aura (tilstanden like før man får et migreneanfall)
* Uro i kroppen
* Og jeg følte det som om jeg levde i min egen verden med hodet pakket godt inn i våt bomull. Det var som om hele hjernen var totalblokkert. Ingenting fikk komme inn, og ingenting fikk komme ut. Tror jeg i det hele og store hadde IQ som en marsipangris.

Det ble værre og værre. Jeg var ubeskrivelig fjern og rar. Så, etter å ha mottatt "bekymringsmeldinger" fra flere venner (uavhengige av hverandre), innså jeg at min tid med champix var over.
Champix virker forsåvidt exellent der den skal, bare for å ha det sagt. Den blokkerer både røyksug og -nytelse, og røykeslutten går som en lek! Det som er synd er at den virker på så jævlig mye annet rart også...

Jeg sluttet med den, så klart, ca. 1 uke før julaften, og jeg var klar over at det ville ta flere dager før virkestoffene forsvant ut av kroppen.

Og nå kommer det ironiske... Jeg slutta på medisinen pga. alle bivirkningene som gjorde meg deppa. Og da jeg hadde slutta ble jeg deppa fordi jeg hadde slutta.
Deppinga gikk forøvrig veldig fort over til sinne. Jeg var hysterisk forbanna fordi jeg begynte å innse hvor jævlig skumle alle bivirkningene var, jeg var kjempeskuffa fordi jeg hadde forventet at det denne gangen skulle gå like bra som sist gang, og jeg var rasende fordi jeg opplevde at flere av vennene mine ikke forstod hvor jævlig jeg hadde det, og bagatelliserte hele greia.
Jeg var stort sett bare veldig sint.

Det å miste hukommelsen og konsentrasjonen var vel det verste. Å gå fra å ha stålkontroll på ting til å vandre i et tåkete vakuum (ok, det finnes ikke noe tåkete vakuum, men du skjønner hva jeg mener!!), var ...surrealistisk!
For å gi et glimrende eksempel så hadde jeg kjøpt en fin julegave til besteforeldrene mine. Det eneste som gjenstod var å pakke den inn. Det bestemte jeg meg for å gjøre kvelden før lillejulaften. Men da jeg skulle hente frem gaven fra skapet mitt, fant jeg den ikke der... Jeg begynte å lete overalt hvor jeg tenkte jeg kanskje kunne ha lagt den. Uten hell. Jeg måtte tilslutt ta meg skikkelig sammen og mentalt "spole tilbake" til sist gang jeg så gaven. Det gikk etterhvert opp for meg at jeg etpar dager tidligere hadde pakket inn gaven og gitt den bort til noen andre...
Og det var FLAUT!

Har ikke særlig mye mer å si om saken, annet enn at jeg fremdeles er røykfri, med stahet som eneste hjelpemiddel, og at jeg aldri i verden kommer til å bruke champix pånytt.

En dramatisk luciakonsert.

Jeg har kommet ut av tellinga over hvor mange ganger jeg har stått opp klokken 06 på morgenen (eller midt på natta, som noen vil påstå) for å få med meg årets Luciakonsert. Dette er den eneste dagen i året jeg frivillig står umenneskelig tidlig opp, samt går i kirka uten å skulle i bryllup, konfirmasjon, dåp, begravelse eller lignende. Faktisk betaler jeg for det også! Ironisk. :)
Det går to lucia-forestillinger, en klokken 07 og en klokken 09. Har vært på sistnevnte kun én gang. Av en eller annen grunn liker jeg 07-forestillinga så mye bedre. Hva som utgjør den store forskjellen er vanskelig å sette fingeren på.

Det kan være tidspunktet i seg selv som er litt spesielt. Klokken 09 er liksom så vanlig. Da er de fleste oppe og går uansett, og sysler med sitt dagligdagse. Jobb eller hva det måtte være. Men klokken 07 har ikke byen våknet til liv enda. Mange sover fremdeles. Det er mørkt ute når man kommer, og det er mørkt når man drar.

Det kan være at det er noe med den første forestillinga, og at det på en måte ikke føles like spesielt når det allerede er 1600 mennesker som har sett den to timer tidligere.

Eller det kan være den spesielle, litt nervøse stemningen til koret, som sikkert er ekstra spent foran den første forestillingen. Etter å ha lykkes én gang er det mye lettere å slappe av neste gang.

Eller kanskje den store forskjellen er en kombinasjon av alle de små.


Hadde sovet dårlig i natt, så det var ikke akkurat solstrålen selv som veltet seg ut av senga kvart over seks. Studerte et grettent mårratryne i speilet på badet og lurte på om det var noen vits i å freshe seg opp... "Det er da temmelig mørkt i kirka. Ingen som skal se meg uansett." Men med tanke på at jeg ALLTID møter kjentfolk ute hvis jeg ser ustelt ut, gjorde jeg et halvhjertet forsøk på å få ned håret og fjerne mascaraen som lå alle andre plasser enn der den opprinnelig hadde vært.

Som alle sikkert vet så går tiden veldig fort om morgenen, så plutselig hadde jeg begynt å få det travelt. Jeg prøvde å huske om det brukte å være varmt eller kaldt under luciakonserten, men jeg kunne ikke huske... Dette med varme er litt viktig for meg som stort sett alltid fryser, sommer som vinter, men på grunn av en urolig mage var det akkurat i dag litt viktig at det ikke var for varmt. (Dét er en helt annen historie som jeg ikke har tenkt å gå nærmere inn på akkurat nå!)
Jeg konkluderte tilslutt med at det sikkert var litt kaldt pga størrelsen på kirka. Jeg tok feil.

Kom i passe god tid til kirka. Liker å ha noen minutters "tenketid" før koret kommer. Billetten min sa rad 4, plass nr. 7. Gikk helt greit å finne fram....
Kirkebenkene var nøyaktig like harde og ubehagelige som jeg husket dem. Det som var nytt i år var at jeg ble sittende med en påle (i mangel på noe bedre ord) i ryggen. Tenkte det var fint at jeg fikk prøve noe nytt, samtidig som det kanskje kunne avlede noe av oppmerksomheten min fra en svært urolig mage. Var på et tidspunkt nervøs for at den kanskje kunne komme til å eksplodere midt i konserten. Det ville isåfall vært helt typisk min flaks.

Etter å ha sittet en stund gikk det opp for meg at jeg hadde satt meg på feil rad. Jeg satt riktignok på rad 4, men på gal side av kirken, der numrene går fra ca 13 til 24, ellerno. Jeg satt også tilfeldigvis innklemt i midten, så jeg så mørkt på å skulle prøve og presse meg fram mellom benkene (som står omtrent tretten cm fra hverandre), forbi ørten mennesker med tente lys og barn på fanget. Så jeg latet som at alt var i orden, og håpet ingen skulle spørre meg hvilken plass jeg hadde...
Det var trangt!

Jeg er imponert over hvor mange mennesker som stiller opp på luciakonserten. Spesielt til 07-forestillingen. Kirken er forsåvidt fullsatt til begge forestillingene, men som det utpregede B-mennesket jeg er så vet jeg at det ikke er bare-bare å komme seg opp kl 06:00....
Men jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor folk vil få med seg denne årlige begivenheten. Stemningen de klarer å skape i kirka kan ikke beskrives som annet enn magisk. Det er like mørkt inne som ute. Det eneste som lyser opp inne i kirka er stearinlys som folk får utdelt ved inngangen, i tillegg til lys som koret bærer, og talglys som ellers står plassert rundt omkring i vinduer, ved alteret, i midtgangen osv.

Voksne prater dempet med hverandre og barn kommer med diverse ivrige utrop...til det plutselig bare blir helt stille. Man kan høre den berømte knappenålen. 10 sekunder senere stiger koret inn. Det jeg lurer mest på er hvordan folk vet at koret kommer...akkurat da! Jeg har aldri sett noen gi noen som helst form for signal i forveien. Det forblir et mysterium.

I år synes jeg koret virket litt mindre enn tidligere år. Både aldersmessig og antallsmessig. Jeg talte 30 stk. Mener det har brukt å være flere. Mange nye ansikter var der også. Litt skuffende, på en rar måte, med så få kjente ansikter. Men tenkte at "til neste år er de jo kjent". :)

Den største skuffelsen for meg kom forøvrig da jeg til min store fortvilelse og vantro oppdaget at den faste og kjære mannlige sangeren, Kristian Krokslett, ikke var tilstede. Han som synger O helga natt bedre enn Jussi Björling og får meg til å gråte! Forventningen sank flere meter, og jeg lovet meg selv på tro og ære at dersom de hadde fjernet O helga natt fra programmet så var dette siste gangen jeg skulle på luciakonsert!!!

Koret sang og det var vakkert. Jeg satt så langt fremme denne gangen at jeg følte det som jeg nesten hadde dem i fanget. Det var koselig. Jeg hadde også gleden av å kunne studere hver enkelt for små unoter og feilskjær, men fant straks ut at jeg kom til å bli smårar dersom jeg skulle følge med på hun som sang falskt, hun som så skikkelig nervøs ut (tippet at hun skulle synge solo litt senere, og jeg hadde rett), eller hun som uttalte hvert ord så tydelig at jeg var redd kjeften hennes skulle revne. Eller dirigenten som bare MÅTTE nynne første tone til neste sang, selv om pianoet nettopp hadde gjort akkurat det samme... Jeg savner den gamle dirigenten, Magne. Han var noe av det mest energiske og underholdende jeg har sett, sånn dirigentmessig.
Det går rykter om at han iløpet av en helg kunne gå ned 2 kg i vekt på grunn av at han dirigerte så ivrig. Han la virkelig sjela si i det.

Spøk til side. Korjentene var flinke. De sang mange gode, kjente sanger som iløpet av årene har blitt et must for meg på luciakonserten. Jeg hadde omtrent akkurat gitt opp håpet om å få høre O helga natt da de velkjente tonene klang fra pianoet. Lykken var komplett! Sangen, som tidligere har blitt fremført av en korjente og den nå fraværende, høyt savnede Krokslett, ble i dag fremført av to korjenter. Begge var flinke, og sammen var de enda flinkere. Det funket!

Midt i 2. vers skjedde det noe uventet. Jeg hørte et dunk, etterfulgt av uro fra publikum, og jeg ble oppmerksom på at en av korjentene hadde forsvunnet. Hun kom til syne igjen da hun reiste seg opp fra gulvet. Hun hadde besvimt. Det oppstod en smule dramatikk da en av de andre i koret skulle følge henne ut på bakrommet, dirigenten forlot plassen sin og løp samme vei, samtidig som jentas far brøytet seg frem blant folk to rader foran meg, for å se til henne. Koret fortsatte og synge under hele opptrinnet, og de to solistene stod nok lykkelig uvitende om hva som hadde skjedd, da de var plassert noe lenger fram enn resten av koret.
Jeg fikk et støkk i magen, skal innrømme det, men nå vet jeg at det ikke er helt uvanlig å besvime i slike settinger. Har selv sunget i kor, og kan skrive under på at det er en større anstrengelse enn hva folk flest tror. Lite søvn, mat og drikke kan være nok til å besvime. Eller kanskje hun rett og slett glemte å puste.

Konserten var over. Jeg gledet meg til de hjemmelagde lussekattene som alltid blir utdelt ved hovedutgangen. Beundrer med ærefrykt de stakkars jentene (evt. deres mødre) som må bake tilsammen ca 3200 lussekatter...det blir etter en kjapp hoderegning (yeah, right!) over 100 lussekatter på hver.

Denne gangen stod jeg veldig nær en utgang som vender rett mot der jeg bor, men i frykt for at det kanskje ikke stod noen og delte ut lussekatter der, tok jeg den lange omveien ut hovedinngangen. Angrer ikke. ;)

Ett år til neste lussekatt! Gleder meg! :)