Jeg trekker det tilbake!!!

Jada, jada, jeg vet at jeg tidligere har skrytt røykesluttmedisinen champix opp i skyene, men da mente jeg den fortjente alt skrytet også. Det var forsåvidt også lenge før jeg fikk den tvilsomme ære av å stifte nært bekjentskap med alle bivirkningene medisinen kan gi...for ja, jeg tror jeg fikk ALLE!

Værre møkkabivirkninger skal man få lete lenge etter! Jeg har aldri vært så fjern hele mitt liv som jeg har vært nå i desember måned. Det er så jeg blir rystet når jeg tenker bare halvannen uke tilbake. Jeg husker egentlig fryktelig lite fra den tiden....

La meg presentere listen over bivirkningene jeg fikk smake på i større eller mindre grad;

* Jeg fikk lavere puls og blodtrykk (noe som ikke er så ille i seg selv, men bare vent, - det blir værre!)

Jeg mistet:
* Konsentrasjon
* Hukommelse
* Humør
* Humor
* Søvn

* Jeg hallusinerte (KAN komme pga lite søvn - som igjen var pga champix!)
* Jeg var svimmel
* Kvaaaalm!
* Deppa
* Hadde konstant aura (tilstanden like før man får et migreneanfall)
* Uro i kroppen
* Og jeg følte det som om jeg levde i min egen verden med hodet pakket godt inn i våt bomull. Det var som om hele hjernen var totalblokkert. Ingenting fikk komme inn, og ingenting fikk komme ut. Tror jeg i det hele og store hadde IQ som en marsipangris.

Det ble værre og værre. Jeg var ubeskrivelig fjern og rar. Så, etter å ha mottatt "bekymringsmeldinger" fra flere venner (uavhengige av hverandre), innså jeg at min tid med champix var over.
Champix virker forsåvidt exellent der den skal, bare for å ha det sagt. Den blokkerer både røyksug og -nytelse, og røykeslutten går som en lek! Det som er synd er at den virker på så jævlig mye annet rart også...

Jeg sluttet med den, så klart, ca. 1 uke før julaften, og jeg var klar over at det ville ta flere dager før virkestoffene forsvant ut av kroppen.

Og nå kommer det ironiske... Jeg slutta på medisinen pga. alle bivirkningene som gjorde meg deppa. Og da jeg hadde slutta ble jeg deppa fordi jeg hadde slutta.
Deppinga gikk forøvrig veldig fort over til sinne. Jeg var hysterisk forbanna fordi jeg begynte å innse hvor jævlig skumle alle bivirkningene var, jeg var kjempeskuffa fordi jeg hadde forventet at det denne gangen skulle gå like bra som sist gang, og jeg var rasende fordi jeg opplevde at flere av vennene mine ikke forstod hvor jævlig jeg hadde det, og bagatelliserte hele greia.
Jeg var stort sett bare veldig sint.

Det å miste hukommelsen og konsentrasjonen var vel det verste. Å gå fra å ha stålkontroll på ting til å vandre i et tåkete vakuum (ok, det finnes ikke noe tåkete vakuum, men du skjønner hva jeg mener!!), var ...surrealistisk!
For å gi et glimrende eksempel så hadde jeg kjøpt en fin julegave til besteforeldrene mine. Det eneste som gjenstod var å pakke den inn. Det bestemte jeg meg for å gjøre kvelden før lillejulaften. Men da jeg skulle hente frem gaven fra skapet mitt, fant jeg den ikke der... Jeg begynte å lete overalt hvor jeg tenkte jeg kanskje kunne ha lagt den. Uten hell. Jeg måtte tilslutt ta meg skikkelig sammen og mentalt "spole tilbake" til sist gang jeg så gaven. Det gikk etterhvert opp for meg at jeg etpar dager tidligere hadde pakket inn gaven og gitt den bort til noen andre...
Og det var FLAUT!

Har ikke særlig mye mer å si om saken, annet enn at jeg fremdeles er røykfri, med stahet som eneste hjelpemiddel, og at jeg aldri i verden kommer til å bruke champix pånytt.